En annerledes førjulstid

I slutten av November i fjor satte Mina og meg ut på nok et tureventyr. Det er første gang jeg legger ut på langtur på denne tiden av året. Planleggingen av denne turen er det vanskeligste jeg har gjort av planlegging noen gang. Primært fordi været og føret var så usikkert. Samtidig veldig gøy å få bryna seg på egne ferdigheter og ikke minst lene meg på lokalkunnskap for å danne meg et godt bilde av områdene og forholdene.

Vi kysser hadet til mamma Kristin

Vi startet turen fra Djupslia DNT hytte. Mamma Kristin kjørte oss opp med alt av utstyr. På den måten fikk vi én natt sammen i hytta til dagen etter. Den delen av turen der vi sier hadet til mamma Kristin er ikke Mina og meg noe særlig glad i. Mina og meg bruker en god del tid i forkant av tureventyrene våre til å snakke om det at vi skal være borte fra mamma i nesten én måned. Vi bruker også en del tid på dette de første dagene etter at vi har sagt hadet til mamma. På den måten får Mina mulighet til å sette ord på følelsene sine og at vi sammen kan snakke om det å savne mamma. En følelse vi begge kan dele der oppe i fjellet fra tid til annen.

Til fots i fjellet

Den første uken gikk vi på beina i påvente av snø. Pulken som er festet utenpå sekken er i tilfelle det skulle komme voldsomt med snø for på den måte å ikke snø inne. Det ble ganske så kaldt den første uken med temperaturer ned mot 16 minus. Det fikk vi erfare på kroppen ved at vi bare hadde med én sovepose hver istedet for to til Mina når jeg drar pulker. Det ble litt vel kaldt på natten så da krøp Mina ned i min sovepose. Da ble liten og stor varm nok. Denne gangen ble det ikke så lenge før vi så mamma igjen. Faktisk tok det bare en uke før mamma kom opp med de to andre pulkene våre som vi skulle bruke på resten av ferden vår mot Rondane.

Røde DNT Ter istedet for kvista løyper

Fra Vetåbua gikk ferden videre nordover. Det var en merkelig følelse å gå med ski og dra på to så store pulker med så lite snø rundt oss. Det viste seg raskt at det faktisk var enklere å benytte DNT sine røde Tér istedet for kvista løyper. For ved å bruke sommerstiene så ble underlaget hardere og vi slapp alt av kratt. Merkelig å navigere delvis etter de røde Téne som delvis stakk opp av snøen.

Vind og vær

Dette var en tur jeg visste vi skulle få bryne oss på vær og vind. Det sier seg selv når man legger avsted på fjelltur i November og Desember måned.

Det jeg hadde undervurdert var hvor korte dagene faktisk er på denne tiden av året og hvilke rammer det legger for en slik tur. Her er en gjennomgang av en typisk dag i fjellet:

En typisk dag på tur

05.00 God morgen! Mina vekker meg og informerer om at det er en ny fin dag:)

05.00-08.30 Kos i telt, spise frokost, leke litt og titte i kartet for dagens etappe

08.30-10.00 Pakke alt av utstyr

10.00 Avmarsj (Mina sovner som regel i pulken idet vi starter)

12.00 Lunsj (avhengig av været om det er en skikkelig stopp eller en litt kortere variant)

12.00-14.30 Turen fortsetter (her legger vi gjerne inn en stopp også med skigåing, lage snømann eller andre aktiviteter (igjen, avhengig av vær og vind)

14.30-15.00 sette opp teltleir for natten

15.00 lage mat (dryteck), spise middag, leke ute rundt teltet eller inne om været er ruskete

16.00 Herfra og ut varierer det veldig mtp været. Ofte en liten tur ut å rusle en tur, leke litt eller bare sitte å se på fjellene mens vi drikker kaffe og kakao

17.00-19.00 Vi leker i teltet, snakker om dagen som har vært, krangler litt nå og da, leser adventsboken, pusser tenner, pynter til jul med lys og glitter.

19.00 Mina legger seg for å sove (bryteren går umiddelbart av)

19.00-21.30 Av og til sovner jeg med en gang sammen med Mina og av og til klarer jeg å holde meg våken til 22.

21.30-05.00 Stor og liten sover zzzzzzzz

Som du ser av dagsetappen over kunne Mina og meg tilbringe ca 18 timer i telt/sovepose i døgnet. Det gikk overraskende greit, men jeg legger ikke skjul på at med så korte dager så ble det mindre tid til lek og moro ute i fjellet. Desto mer i teltet da. Da hjalp det at jeg hadde tatt med Snøsøsteren som adventsbok fordi resten av barnehagen leste samme bok. På den måten kunne Mina være med på historiefortellingen de siste dagene i barnehagen før julaften. En flott bok vi begge hadde glede av å lese i.

Julestemning i teltet

Vi hadde gjort vårt forarbeid for å sikre maksimal julestemning og hygge i høyfjellet. Vi hadde tatt med adventsbok, nisselue, alvelue, julepynt og julelys. Og hver morgen hadde fjellnissen vært på besøk i teltet og lagt en liten godteri oppi den røde julestøvelen til Mina. Det flotte med at det er jul i fjellet er at trollene er ekstra aktive i denne perioden. Så da var det jo ikke annet å gjøre enn å lete litt ekstra etter trollene på vår ferd. Vi så mange troll faktisk.

Turen gikk videre mot Jammerdalsbu og derfra mot Gråhøgdbu. Det ble mye vær. Det kan vi slå fast. Det ble mye hygge i teltet og en del utenfor teltet. Og det ble mer jobbing på Daddy enn jeg hadde sett for meg. Det må jeg ærlig innrømme. For når det kryper ned mot 20 minusgrader og det blåser 16 sekundmeter rundt øra. Ja da er beredskapen relativt høy.

Vi kom ikke like langt som vi først hadde planlagt. Planen var å komme oss til Høvringen vest i Rondane. Istedet kom vi inn i Rondane, men brakk av ned mot Rondane Fjellstue. Det er det som er så fint med turene våre. Det er ikke om vi kommer frem til det planlagte målet som bestemmer om tureventyret kan sies å være en suksess eller ei. Istedet ligger graden av suksess i hvilken grad vi har klart å skape turglede underveis; lekt, lært, utforsket og tid til å være sammen i møte med fjellet. Det er der magien skapes. Så var tureventyret en suksess.?Jepps. Men det ligger et lite men her. For det er tøft å dra på en snau måneds tur med en treåring på denne tiden av året. Og det er kombinasjonen av korte dager og mye vær som er hovedårsaken. Var det en fin førjulstid? Det var den beste førjulstiden jeg noen gang har hatt! Relativt langt unna travle kjøpesentre og julestress. Flott å få dele denne førjulstiden sammen med Mina. Tror jeg kan si det slik at den ble hakket bedre av å vite at det for mange er en ekstra hektisk og stressende tid. Vi stresset lite der oppe i fjellet.

Et uforglemmelig år

Med denne turekspedisjonen avsluttet Mina og meg et fantastisk år i fjellet. Vi har tilbrakt 168 dager ute og spist ca 300 dryteck. Vi har gått på ski eller på beina nesten 800 kilometer. Men først og fremst har vi sanket utrolig mange flotte små turøyeblikk. De nesten ubetydelige turøyeblikkene, men som er alt annet enn det. De er magiske!