I dette innlegget skal jeg svare på noen av de mange spørsmålene vi har fått om tureventyrene våre. Jeg skriver også noen ord om hva vi sitter igjen med etter ett år som eventyrere og veien videre herfra.

FAQs

Hvor tung er pulkene totalt?

Til sammen veier de et sted mellom 80 og 100 kilo, isj. Det kommer spesielt an på hvor mye mat vi må pakke før vi får etterforsyninger.

Hvor lenge kan dere være selvforsynte?

Vi har aldri maksimert denne muligheten, men vi klarer veldig greit 20 dager. Så i det minste 1 mnd, men da begynner det å bli tyngre;)

Hva slags mat spiser du og Mina på tur?

Vi spiser primært Drytech (tørrmat). I tillegg lager vi Logan brød som ikke hever, men er et meget kompakt høyenergibrød som holder seg godt. I tillegg lager vi våre egne frokostblandinger som vakumpakkes. På den måten lager vi akkurat så store porsjoner som vi klarer å spise. Dette er ganske viktig med tanke på vekt.

Hvor tung er sekken dere bruker når dere går til fots?

Det varierer også. Nå til siste ekspedisjonstur tipper jeg sekken var i overkant av 50 kilo. Den ble litt tyngre enn vanlig pga vinterbekledning og utstyr, samt fjellpulken som vi festet bakpå sekken. Jeg prøver å få ned vekten så mye som mulig da det gir meg mer overskudd til å være der for Mina.

Har du vært mye i fjellet før du tok med Mina på tureventyr?

Ja. Jeg har gått i fjellet siden jeg var liten gutt. Sammen med mamma og pappa ble jeg fort gira på småviltjakt etter rypa. Så er jeg glad i å klatre trad sommer og vinter. Dog ikke noe veldig avansert altså. hakker litt i isen på Rjukan på vinterstid og tilstreber noen turer til Hurrungane med min klatrebud Erik. Gøy er det uansett. Håper å få Mina inn i veggen til sommeren. Fjellet og naturen har vært en viktig del av meg så lenge jeg kan huske. Interessen og nysgjerrigheten har bare økt med årene.

Hvordan gjør du det med Mina og kulde?

Kulden er krevende uansett hvordan man vrir og vender på det. Minus 10 grader går helt fint og begrenser sjelden leken, flyten på turen eller turgleden. Blir det kaldere må jeg som far jobbe ekstra med å hele tiden vurdere hva som er hensiktsmessig der og da og på sikt, evt begrensninger, fare ift vind i kombinasjon med kulden, bekledning, med mer. Dette er forhold som jeg naturligvis gjør ellers også, men som jeg må bruke mer fokus på når forholdene spisser seg. En konkret handling jeg gjør er å spørre Mina oftere enn jeg ellers gjør om hun er kald. Min erfaring er at Mina ikke alltid sier ifra hvis hun er i ferd med å bli kald, men venter til hun ER kald. Jeg prøver å komme det i forkjøpet ved å spørre. Samtidig har vi trent på at hun selv skal si ifra og være spesifikk hvor på kroppen hun er kald. Så fungerer det veldig bra å varme små fingre og tær på magen min. Dette har vi funnet en fin rutine på som fungerer. Høres kanskje dramatisk ut, men er det ikke. Det kan være vanskelig for et lite barn som Mina å gå seg varm eller på egen hånd finne gode løsninger for å gjøre seg selv varm igjen. Da fungerer meg og min kropp ypperlig til å gjøre kalde føtter varme igjen.

Blir det ikke lenge i pulken for Mina?

Nei, egentlig ikke. Mina elsker pulken sin. Når vi setter i marsj på morgenen pleier Mina å sovne nesten umiddelbart. Da vil hun gjerne ha alt fra to til tre timer på øyet. Så tilstreber jeg lek og moro utenfor pulken når været tillater det. Jeg kutter også betydelig ned på dagsetappene dersom det ikke er forsvarlig å ta Mina ut av pulken. Da blir det mer lek og fanteri i teltet. Senere i vintersesongen er dagene mye lengre. Det gjør også at det er lettere å få til aktiviteter utenfor teltet.

Blir det ikke kjedelig til tider der oppe i fjellet?

Nei, det er alt annet enn kjedelig. Hverken underveis på tur eller når vi er i teltet. Vi leker, pakker, sjekker kart, henter vann, leser bøker, forteller historier, lager mat, vasker opp, fisker, lærer alfabetet ved ulike skilt, skifter bleie på dukken Laura, leter etter troll, sloss med rosa drager og mye mye mer. Mina sovner klokken 19.00. Som oftest sovner jeg ikke lenge etter hvis ikke samtidig. Jeg bruker ganske mye energi ila én dag i fjellet så blir sigen når kvelden kommer. Er jeg våken leser jeg i kartet, i boken min eller bare tar med meg kaffen utenfor teltet og bare sitter der å skuer utover fjellene.

Noen betraktninger om våre verdivalg som familie

Å gå i fjellet slik som Mina og meg gjør er et verdivalg vi har tatt sammen som familie. Kristin og jeg. Det ligger flere vurderinger og samtaler bak våre verdivalg. Det ene er at jeg personlig vil tettere på naturen og fjellet og samtidig får muligheten til å vise Mina hvor flott naturen er. Jeg har trasket i fjellet siden jeg var liten gutt og det føles naturlig å gi Mina samme mulighet. Da jeg mistet jobben i forbindelse med en nedbemanningsprosess for ett år siden benyttet jeg og vi det som en mulighet til å plassere oss som familie litt annerledes i eget liv. Vi tok seriøst spørsmål vi stilte oss som; Hva er viktig for hver og en av oss? hva er viktig for oss som familie? Hva gjør oss glade og fornøyde? Og hva må vi gjøre annerledes for å leve det livet vi ønsker å leve?

Det andre handler om at ved å endre fra en ordinær fulltidsjobb til å gå i fjellet så har jeg langt større fleksibilitet til å bringe og hente i barnehagen når vi er hjemme. Dette får ikke Kristin gjort fordi hun pendler én time til jobb hver dag. Uavhengig av nedbemanningsprosessen hadde vi som familie kommet til et punkt der det ble vanskeligere å få hverdagen til å gå opp. Vår nye tilværelse gjør hverdagen mindre stressende og med mindre dårlig samvittighet. Selv om vi som alle andre småbarnsforeldre har vårt å stri med:)

Så var jeg ikke helt fornøyd med jobbsituasjonen slik den var heller. Nå tjener jeg langt mindre mens jeg tar noen vakter ved sykehuset når jeg er hjemme, men har det til gjengjeld tipp topp. Jeg har ikke vendt ryggen til min utdannelse, kompetanse og interesse for organisasjonsutvikling og ledelse, samt innovasjon. Det er jeg fortsatt glødende opptatt av. Men jeg ønsker å “angripe” fagområdene på nye måter og bruke meg selv på en annen måte enn tidligere. Gjerne i tettere kopling med friluftslivet. Vi får se hvordan det hele blir til mens vi går på vår vei. En annen god ting med måten vi rigger livet på er at Mina og meg kan stå klare til å ta med mamma Kristin på tur etter jobb med sekk og termos. Vi får mer tid sammen. Med økt fleksibilitet har jeg også hatt mulighet til å gjøre en del egeninnsats på huset vi bygger.

Det føles veldig entreprenørielt det vi holder på med. Det er gøy å forberede foredrag, jobbe med filmproduksjonsselskaper, skrive artikler, skrive innlegg om friluftslivet vårt på bloggen vår, skrive bok (som går veldig tregt) og ikke minst svare på spørsmål fra familier som vil ut på tur og ønsker en liten dytt. Det føles veldig meningsfylt når jeg dagen etter å ha sparret med en familie får bilder og film av dem på tur. Det gir meg masse.

Til syvende og sist handler det om hvordan vi som familie kan plassere oss selv i eget liv slik at vi er fornøyde. Ikke vilt glade der hver dag er en eneste stor fest. Nei, det er hverken ønskelig eller mulig. I stedet handler det om at vi tar seriøst hvem vi vil være som individer, som familie og hva som er viktig for oss. Disse spørsmålene står vi midt oppi og har ingen fasit svar på. Men vi utforsker, prøver, feiler og lærer. Det føles viktig og riktig. Vi er der vi vil være selv om mye er langt fra perfekt. Akkurat sånn passe på tverka.

Hvor går veien videre herfra?

Mina og meg fortsetter med våre tureventyr. For tiden er mamma Kristin hjemme i permisjon med nyfødte Lilje Olava. Så det blir flere turer sammen hele familien når minsten blir litt større. Ellers er vi veldig stolte av å kunne si at vi har gått i samarbeid med Spark As. Et filmproduksjonsselskap vi håper å lage barne-TV sammen med. Så Skal jeg holde foredrag ved X2 festivalen nå i slutten av Mars, samt et foredrag for Røde Kors. Det er noe jeg grugleder meg veldig til. Om fjorten dager flytter vi inn i nytt hus. Det skal bli utrolig godt etter å ha bodd i bag nå siden april i fjor. Hva drømmer jeg om? Neste skritt er å hjelpe flere familier ut på tur. Et vennlig dytt i riktig retning. Så ønsker jeg å jobbe mer med klima og miljøspørsmål knyttet opp mot friluftsliv og næringslivet. Og uten å røpe for mye så kommer det en sak om oss på Tysk TV snart også. Det er så gøy det! Så kanskje på tide å ta den telefonen til Wenche Myhre:)