Å hoppe i det!

Jeg har grublet veldig over hva jeg skal skrive i dette første innlegget til Mina og meg. Kom fram til at en god start er å gi deg muligheten til å bli litt bedre kjent med oss og hvem vi er.

Å få være ute i naturen og fjellet er det beste jeg vet. Det er jeg sikker på at Mina Floriana (2,5 år) kan si seg enig i. Interessen for naturen og fjellet har vært med meg gjennom store deler av livet og startet med at min mor tok meg med på tur som liten gutt. Kjærligheten for fjellet har bare vokst med årenes løp og blitt en stadig viktigere del av mitt liv. Sammen med mamma Kristin ønsker jeg å gi Mina Floriana muligheten til selv å oppdage hvilke fantastiske tureventyr som ligger der ute å venter på oss. Hun skal bli kjent med den beste lekeplassen jeg vet om: naturen og fjellet.

Så var det at jeg i starten av 2018 plutselig befant meg i en nedbemanningsprosess ved min daværende jobb i Norges Røde Kors. I samråd med mamma Kristin ble vi enige om at dersom jeg mistet jobben skulle Mina og meg dra på vinter-ekspedisjon. Vi hadde allerede vært på flere turer sammen, men denne skulle det være ekstra trøkk bak. Vi var også kommet dit som familie at vi slet med å få kabalen til å gå opp i hverdagen. Kristin jobber i en jobb der hun må pendle som gjør at undertegnede måtte hente og levere i barnehagen. I tillegg kjente vi begge på at vi ikke strakk til i hverdagen og at det mer og mer handlet om å “komme seg gjennom den”. Vi følte på å ikke strekke til på hverken den ene eller andre arenaen. Det var altså en mulighet til å ta seriøst en del viktige spørsmål i våre liv; hvordan vil vi leve sammen som familie? Hva er viktig for deg og hva er viktig for meg? Hva gjør oss glade og fornøyde? Vi fikk plutselig mulighet til å vri noe negativt om til noe positivt, og begynne starten på resten av vårt liv med blanke ark og tegnestifter på.

Surtningssue 2017

De andre på jobben og jeg ble gjort kjent med at de som fikk e-mail med invitasjon til samtale var de som lå ann til å miste jobben. Så da e-mailen med "innkallelse til samtale" lyste mot meg fra PC skjermen var tureventyret et faktum! En utrolig sterk og rar opplevelse å få en så kjip melding og samtidig føle sånn lykke over å skulle dra på nye tureventyr med Mina. Jeg hadde tross alt mistet jobben der og da. Å dra på den turen er noe av det viktigste valget jeg har tatt i mitt liv.

Daddy

Vel hjemme etter vår 2 måneder, og 500 km lange vinterekspedisjon er det to erkjennelser som har satt seg ekstra godt. Den ene er erkjennelsen av hvor viktig det er for meg å finne balanse mellom alle de delene som livet mitt består av og oppleves som viktige for meg (Kristin, Mina Floriana, familie, venner, Vom, klatring, trening, naturen, jobb mm). Ikke bare noen av delene til fordel for andre. Dette er ikke akkurat revolusjonerende tanker, men de er viktige for meg fordi jeg synes nettopp det å få til en slik balanse for meg selv, og ikke minst oss som familie er krevende og spennende på en gang. 

Mina i Jotunheimen

Den andre erkjennelsen at jeg vil leve enda tettere på, og med naturen enn tidligere, og at dette gir meg en enorm glede og energi jeg ikke finner noe annet sted. Med disse refleksjonene og erkjennelsene friskt i minne er det at familien har bestemt seg for at mamma skal fortsette som kirurg og være med på tureventyr når mulig, mens Mina og meg skal bli eventyrere. 

Klipp deg og skaff deg en jobb for h…. tenker sikkert noen. De har kanskje rett, men noen drømmer kan ikke forbli bare drømmer. De må realiseres eller i det minste bli forsøkt realisert.  Jeg vil  ut i naturen og fjellet med Mina og Kristin. Så da gjør vi det! Jeg er en eventyrer og sammen med Mina og mamma skal jeg på oppdagelsesferd i eget liv og naturen. Jiiihaa!

Beste turvenner

Så denne siden er ikke bare et sted hvor du forhåpentligvis kan hente inspirasjon og tips til korte og lange turer med barna, lese om pakking av pulker, turrapporter og bleieskift i liten storm. Den er også en portal der du kan bli med oss på vår ferd i søken etter VÅR måte å leve livet på, og komme enda litt tettere på naturen.

I skrivende stund er det ett enkelt utebord og en stol som de eneste møblene i stuen vår. Vi skal rive vår lille koie/hus om noen dager for å bygge oss et nytt lite laftet hus i skogen. Alt må ut, også vi. Fra neste uke av flytter familien i svigers gamle seilbåt på 28 fot hvor vi skal bo frem til oktober 2018. Etter det har vi ikke noen plan for hvordan vi gjør det med ly over hodet.

Teltlivet:)

Så nå planlegges det nye tureventyr av det korte og lange slaget, jeg sitter å skriver på en barnebok om turen med Mina, vi har fått på plass avtale med filmproduksjonsselskapet Redant som skal lage dokumentar fra siste ekspedisjon, og Mina får lov av Brynje å plukke seg ut noen nye klær til neste tur. Stas! Så med disse ord erklærer jeg herved livet som et sirkus og hopper ut i det!

Vil du være med så heng på!

Mina og meg + mamma Kristin

Alene i fjellet med dukken Laura