Trodde aldri at jeg skulle skrive et eneste ord om bleieskift. Enda mindre at jeg skulle dele det jeg skrev med offentligheten. Men slik har det altså blitt.

En drøy uke før Mina og meg skulle på ekspedisjon meddelte hun følgende: mamma, daddy, jeg vil gå med truse, ikke bleie! Min første tanke var ikke den normale reaksjonen; å så stor jenta mi har blitt! Nei, i min egoistiske verden var tanken heller; du kan ikke slutte med bleier nå, vi skal jo på ekspedisjon med barnepulk midt på vinteren og da kan vi ikke kjøre prosjekt «slutte med bleier» i høyfjellet.

Mamma og jeg ble derfor enige om, sammen med Mina Floriana, at hun skulle få dra på shopping med mamma når hun kom tilbake fra ekspedisjonen for å kjøpe truser og så slutte med bleier. Slik ble det til at bleieskift også ble en naturlig del av hverdagslivet under vårt 2 måneder, og 500 kilometer lange ekspedisjon med barnepulk.

Det å skifte bleier på tur i ulikt vær er ingen ny aktivitet for øvrig. Det har vi gjort siden Mina ble født og er heller ikke noe annerledes enn hva alle andre småbarnsforeldre gjør hver eneste bidige dag. Det som gjør at jeg velger å skrive dette innlegget er fordi spillereglene for hvordan bleieskift kan gjennomføres endres når man befinner seg i høyfjellet på 1600 moh, i stiv kuling, 15 minusgrader, white out, og du hører de velkjente ordene; daddy, daddy, jeg har bæsja! Her kan du lese om hvordan Mina og meg løser bleieskift i uvær:

I barnepulken sitter Mina først i en Voxipose i dun, med en jervenduk utenpå denne igjen. Det gjør at hun holder seg både tørr og varm. Det første jeg gjør er å feste en karabiner til ett av hjørnehullene på jervenduken. Deretter tar jeg Mina ut av pulken, mens hun fortsatt sitter/ligger i Voksiposen og jervenduken. Så fester jeg jervenduken til en av festepunktene til den bakerste ekspedisjonspulken.

På den måten unngår jeg at vinden tar tak i jervenduken og tar med seg både jervenduk og Mina. Vel festet til pulken tar jeg frem den lille vanntettposen med bleier som jeg fester med karabiner til Jervenduken. Deretter er det på med hodelykt så jeg ser hva jeg holder på med inne i jervenduken. Vil jo unngå å tapetsere innsiden av jervenduken med den brukte bleien!

Da er det bare å sette seg på knærne i snøen og dykke inn i jervenduken med en ren bleie (toppen av jervenduken ligger oppå ryggen din), servietter og en pose til den brukte bleien. Jeg skriver også servietter og ikke våtservietter fordi våtservietter fungerer ekstremt dårlig i 20 minusgrader på tur. Da blir hele pakken én stor murstein. Jeg bruker i stedet tørrservietter som jeg enten dynker i litt vann, smelter snø i hendene mens jeg holder et par servietter i hånden, eller cowboy metoden; spytte litt i servietten. Funker som bare rakker’n det! Så er det bare å pakke sammen og plassere Mina tilbake i pulken. Og vipps er vi klare for å fortsette tureventyret.

På godværsdager skifter jeg bleier på Mina enten foran på barnepulken, eller oppå den bakerste pulken. Det går helt fint selv om det er flere minusgrader. Det som hindrer meg fra å benytte denne løsningen (som helt klart er den enkleste) er hvis det blåser. Kombinasjonen med kulde og vind er lite heldig mot eksponert barnehud.

Stor turhilsen fra Mina og meg