Tafjordfjella

Vi skal til....Tafjordfjella! Mina har akkurat trukket blant flere lapper der hver lapp representerer ett fjellområde. Så trakk hun altså Tafjordfjella. Skal jeg være ærlig har jeg nesten aldri hørt folk snakke om dette fjellområdet. Like lite meg selv, som aldri har satt mine ben i fjellområdet. Det skulle det fort bli en endring på! Her kan du lese om planleggingen og rammene for turen, samt lese litt om våre erfaringer med utfasing av bæremeis. Vi lekte oss litt med baking med primus også. Det tenker jeg å skrive mer om i et senere innlegg.

Planlegging av fjellturen

Som følge av familiens noe alternative bosituasjon var det en øvelse i seg selv å finne frem til alt utstyret vi skulle ha med oss og få oversikt over. Redningen ble en tilfeldig parkeringsplass jeg brukte for å line opp alt utstyret. Utover det selvsagte målet om å kose oss på tur, var vi enige om at vi også skulle utvide matopplevelsene noe fra bare å spise drytech. Vi bestemte oss for å teste ut litt ulike måter å bake brød på i fjellet, samt at fiskestangen skulle med for å sikre en lunsj eller to. Et siste moment var at vi fortsatt tok med bæremeisen, men at vi skulle jobbe aktivt med å fase ut bæremeisen og heller stimulere til at Mina måtte gå mest mulig selv.

Tafjordfjella imponerte oss stort med sine frodige daler og flotte fjell. Det som også slo oss som meget positivt er hvor alene vi følte oss i fjellet. Vi møtte på folk, men til sammenligning med feks Jotunheimen på samme tid ville vi ikke fått samme alene-i-fjellet-følelse. Her er ruten vi til slutt endte med å gå. Det var også en fin erfaring i seg selv; å justere planene underveis og endre ruten opptil flere ganger som følge av Mina sitt gå-selv-prosjekt.

Blytung sekk

Som følge av at hele familien skulle på tur, og at undertegnede som vanlig blir litt over-ambisiøs fikk jeg en sekk som skulle vise seg å bli i kategorien blytung. Her er en liten film for å illustrere:)

Utfasing av bæremeis

Det skulle vise seg å være en god idé å ta med bæremeisen slik at vi kunne veksle litt på mellom å gå og hvile i meisen. Det var tydelig at vinterens ekspedisjonsrutiner fortsatt satt i den lille kroppen. Av gammel vane var Mina godt vant med en cowboystrekk midt på dagen, men da i pulk. Det innebar at når klokken nærmet seg lunsjtider ble Mina trettere i kroppen og til sinns. Da var det godt å ha bæremeisen vi kunne putte henne oppi, og vi kunne få gått noen kilometer til den dagen. Det gjorde at vi kunne belage oss på ca 5 km i veldig krevende og ulent terreng per dag, eller 6-7 km i litt lettere terreng. Vi tok oss altså god tid og la ikke listen veldig høyt med tanke på avstander.

Her er noen konkrete tiltak vi gjorde for å stimmulere til gåing og redusere bruken av meisen:

Vi startet alltid første etappe med at Mina måtte gå selv. Måtte ikke være så langt, men for å få henne til å forstå at dette er sånn vi starter dagen på og at primærløsningen er å gå selv,
Etterhvert som vi ble bedre kjent med grensene til Mina prøvde vi å komme henne litt i forkjøpet før hun ble trett og lei. På den måten kunne vi bli enige om et punkt vi skulle gå til før vi tok pause eller hun fikk sette seg i meisen,
Vi gjentok oss selv uante ganger med at hun nå fikk sitte litt i bæremeisen, men at på neste tur med Daddy i Breheimen må Mina gå helt selv uten bruk av meis.
Vi erfarte at det å gi skryt og ros for at hun er flinkt til å gå er viktig, men skal heller ikke sies ørten ganger heller. Hun gikk ofte bedre når vi gav henne litt armslag og lot henne få rusle for seg selv uten at vi til stadighet skulle fortelle henne hvor flink hun var, at hun måtte passe på ditt og datt.
Mina opplevde stor mestring av å gå i steinur, men det går naturligvis ikke veldig fort. Vi hjalp henne litt mer i disse partiene mens vi heller stimulerte til at hun skulle gå helt selv der hvor det var greiere sti å gå på. Da ble også flyten bedre for Mina.
Sjokolade!:)

Erfaringene vi gjorde oss fra Tafjordfjella gjorde meg trygg på at Mina kunne gå i Breheimen i en ukes tid uten å ha med bæremeis. Mina og meg ble sluppet av i Breheimen, mens mamma fortsatte turen hjem. Men det er et annet tureventyr:)