(Kart over ruta vår finner du nederst i dette innlegget)

Jeg sitter ved middagsbordet og skriver disse linjene her. Det er lørdag kveld og én uke til Mina og meg legger ut på vårt neste tureventyr. Det er stille i huset. Jentene sover og snart skal jeg falle ned i sofaen og henge ut sammen med Kristin.

Denne gangen skal vi på vår hittil tøffeste tur. Vi skal krysse Finnmark på tvers fra Vardø til Alta. Jeg har sagt ca 350 km, men når jeg gikk opp ruta en gang til landet jeg på 398 km. En god beta i alle fall. Vi har 24 dager på oss. Da går flyet fra Alta og tilbake til Oslo.

Det som gjør dette til vår tøffeste tur er flere elementer. For det første er logistikken ganske voldsom med å sende pulkene opp i forkant til Vardø, ordne med skyss tilbake av oss selv og pulkene, koordineringen med ulike opplevelser og mennesker vi skal møte underveis. Så kan Finnmark by på mye vær og vind som må i hensyntas. Og det er som nevnt en ganske god distanse vi skal tilbakelegge.

Forberedelsene og planleggingen av denne turen har dermed vært ganske omfattende. Fra sommeren 2020 begynte denne turen for vår del. Ikke ved å spikre alle de praktiske tingene og utstyret, men ved å snakke om turen. Gjøre den levende, gi den innhold, velge kjoler, neglelakk, snakke om trollene, fortelle om samisk kultur, om hvor Finnmark er og alt det andre. Ja, for om du ikke har fått det med deg så er ekspedisjonens nest yngste deltaker 5 år gammel og heter Mina (den yngste er dukken til Mina som heter Laura og er bitteliten). Og det er midt i alt dette at jeg finner en enorm motivasjon i å involvere Mina, gi henne en stemme i planleggingen og turen. La det bli hennes tur. Vår tur. Ikke min.

Når vi nå legger ut på vår ferd fra Vardø lørdag morgen 6 mars, ja så gjør vi det ikke med mål om å komme frem til Alta 24 dager senere. Alta er destinasjonsmålet vårt, definitivt. Og helt klart et destinasjonsmål jeg håper vi lykkes med å nå. Men det er ikke der vi måler vår suksess og hvor vellykket turen har vært. Det er i hva vi gjør her og nå. Når vi leker, lærer og er i møte med naturen og fjellet. Da kommer også de gode samtalene, refleksjonene og nærheten. Til hverandre og naturen. Det er denne boblen vi kaller turmagien. Den er ikke alltid spekket med oppturer og lykkefølelse, men også nedturer, savn og uenighet. Men turmagien den er alltid alltid dønn ekte.

Men hvorfor i himmelens navn og rike må dere gå Finnmark på tvers for å få til lek og den gode samtalen?

Det må vi heller ikke. Vi har vært mange andre steder i Norge og gjennomført lange ekspedisjonsturer. Finnmark ble valgt ut fordi det er en magisk plass med spennende kultur og mennesker, i tillegg til å være et område i den polare regionen av landet vårt med dertil spennende vær og natur. Og jeg har lenge drømt om å lære denne delen av Norge enda bedre å kjenne og dele de erfaringene med Mina.

Når det gjelder langturene i seg selv så åpner de opp en magisk verden som jeg ikke vet om finnes noe annet sted. Langturene våre gir oss en helt unik mulighet til å være sammen med oss selv og hverandre der vi kan undre oss, leke og utforske på et helt annet nivå enn en dagstur eller et par dager i fjellet.

Jeg tror de som har vært på langtur forstår hva jeg prøver å få frem her. Og den rammen en slik langtur gir, blir bare mangedoblet i intensitet og kraftfullhet med lille Mina som fjellguiden i front. For med Mina så er det nettopp leken, undringen, de rare, men gode spørsmålene som gir turen en helt annen dimensjon og mening. Alta forsvinner som en nesten ubetydelig del av turen. I stedet sitter jeg her og er spent på om vi får gjennomført teateret vårt der oppe i fjellet, danset ballet under nordlyset, fikset neglene våre med rosa farge, og alt det andre sprellet vi vil finne på. Du vet, slike viktige ting man pleier å gjøre på en vinterekspedisjon;). Det er disse tingene jeg er opptatt av nå.

Og jo mer jeg klarer å lene meg inn i den magiske verdenen til Mina og sammen se etter troll, danse ballett og ake der oppe i isødet, Ja desto mer vellykket blir vår Finnmarkstur.

For selv om alenetiden vi har sammen er viktig, så er også møtene med andre mennesker og troll viktig for oss. Trollene spiller en sentral rolle på våre turer. Det henger ganske naturlig sammen med det faktum at vi tror på troll og dermed ser etter trollene på vår ferd. Det andre er at vi lager mange trolleventyr som jeg har skrevet ned. Noen av disse trolleventyrene tar vi med oss på denne langturen i Finnmark sånn at vi kan dele trollmagien med andre som vil høre på. Og underveis på vår ferd vil vi passere sivilisasjon slik som ved Nessby og Tana. Og her vil vi invitere til en enkel liten Eventyraften der vi leser vårt lille trolleventyr. Og kanskje er vi så heldige at vi får en historie eller to fra Finnmark med oss i minneboka.

Og det er noe med enkelheten og viktigheten i å kunne samle voksne og barn rundt et lite trolleventyr ute i naturen i den ellers så travle verden vi lever i. Jeg tror helt oppriktig at vi trenger det mer enn noen gang. Og jeg tror vi voksne trenger det aller mest. Når vi voksne tar oss tid til å kjenne litt ekstra etter, til å sette ned tempoet, bli med inn i barnas magiske verden og undre oss, leke med fantasien og magien, ja da tror jeg også vi blir en bedre versjon av oss selv. Da åpner vi opp for troll og turmagien for oss og barna.

Jeg unner alle i hele verden å finne sin troll -og turmagi. Og kanskje er det ikke på langtur med en 100 kg pulk at du finner din og deres turmagi. Det er heller ikke viktig. Men jeg tror det er viktig å ha tid til å se litt ekstra etter troll, til å stoppe opp, leke, undre seg, fantasere, og bare være sammen.

Vi er snart klar for troll -og turmagien vår.

Trollklem fra Mina Floriana og Alexander