Turdagbok:
Tung start med MYE uvær! For en dame jeg har fått meg!:) Elsker Kristin. Litt skummel dag, men trygt. Gruer meg til å krysse vannet (Langevatn) i morgen. Ser frem til fint vær.
Kommentarer i etterkant:
Mengdene med snø som kom ila det første døgnet gjorde første dagen til en langt større prøvelse enn forventet. Pulkene bremses voldsomt av snøen og gjør det i tillegg tyngre for meg å ta meg frem med ski og staver der fremme. For de som kjenner området så vet man om den relativt bratte bakken som går opp langsmed demningen før man er oppe på høyde med vannet. Den ene bakken brukte jeg en times tid på pga all snøen! Trolig ikke lengre enn 50 meter, men til gjengjeld veldig bratt med pulkene slepende bak.
Det hadde vært en lengre kuldeperiode som gjorde vannene i regionen veldig trygge for ferdsel. Tross dette ble jeg litt satt ut av de store høydeforskjellene jeg kunne skimte ute på isen i det dårlige været som følge av at vannet er regulert. Ikke farlig i utgangspunktet, men ser guffent ut. Dette, i kombinasjon med det ruskete været og tunge lasten gjorde at jeg ikke tok sjansen på å krysse vannet denne dagen, men heller la oss til i telt langsmed vannet litt bortenfor demningen. Jeg hadde også min mors klokke ord i bakhodet da jeg tok den avgjørelsen:
“Ikke gå for hardt ut og gå til du er tom for krefter og tålmodighet. Avslutt heller litt tidligere på dagen så har du overskudd til å se etter Mina, holde humøret oppe, og fortsette videre dagen etter”
Det rådet ble viktig for hele turen og bidro til at vi fikk den gode flyten vi fikk dag etter dag. Den siste biten før teltplassen langs vannet hadde vi vår første pulkvelt med Mina Floriana som naturlig nok begynte å gråte. Det føltes ikke godt å se pulkene på hodet slik i all snøen med jenta mi oppi. Dette ble vi begge langt mer vant med etter hvert, men der og da var jeg både sliten og litt satt ut av alt været så det gjorde inntrykk. Rutiner var naturligvis ikke innarbeidet enda, så alt tok lengre tid enn senere på turen. Dette gjorde sitt til at vi kom relativt sent i soveposene.
Vel oppe i soveposene våre var jeg meget betenkt over isen jeg visste var rett der nede, men ikke kunne se lengre grunnet ruskværet. Her fikk jeg nytte av at jeg hadde skrevet ned navn og kontaktinfo til sentrale personer i de ulike områdene vi skulle gjennom de neste to mnd. Ikke på telefonen, men på ark som var printet ut slik at jeg hadde tilgang på kontaktinfo selv om min egen mobil skulle slutte å virke. Deriblant løypeansvarlig i området vi nå befant oss i som jeg også hadde kontaktet noen dager i forveien for å forhøre meg om de lokale snø og isforholdene. Han kunne meddele at det var veldig gode forhold på isen og jeg fikk en relativt fersk situasjonsrapport på terrenget videre innover også. Sykt lettet etter den telefonsamtalen! Dette var også siste dagen på 15 dager det var dekning for mobilen. Og eneste gang jeg fikk bruk for kontaktlisten min. Da gjennsto det bare å få utført tannpuss, bleieskift og lese i Vaianaboken før vi begge sovnet momentant!
Det ble en tøffere start enn jeg hadde regnet med....
